Cupcakesmysteriet

Jeg glippa et debattmøte i går, der det blant anna skulle handle om Marta Breens artikkel "den nye husmorskolen" i Prosa som kaller cupcakesdilla og andre beslekta fenomener et tilbakeslag for feminismen. Jeg er ikke uenig. Det ER et tilbakeslag - eller om ikke anna er det synliggjøring av et tilbakeslag.

Men likevel: Vi kan ikke avfeie det å gå tilbake til (og pusse opp, og fotografere, og legge ut på bloggen) gamle husmoridealer som et ulogisk, uforståelig valg. Det er både forståelig og logisk.

For vi blir uansett dømt på hjemmebane. Sjøl når det egentlig er noen andre som har hovedansvaret, eller når det er pinlig nøyaktig delt på midten, er det fortsatt av en eller annen mystisk grunn kvinnene som får kjeft, ros, talende blikk og så videre. Særlig etter at vi har danna par og fått barn. Vi kan til nød holde på illusjonene fram til det, men da blir det så alt for tydelig.

Det er ikke noe mystisk ved at damer velger å jobbe på den arenaen de uansett blir bedømt på og ikke slipper unna. Å gjøre en jobb godt er tilfredsstillende. Å få pepper for en jobb som ikke er gjort er slitsomt.

Det er nok ikke bra for kvinner som gruppe med trender som dette, siden de fleste verken kan eller vil slutte på jobben for å bli husmor på heltid, men for enkeltpersoner som har anledning kan det være et rasjonelt valg: en vei ut av et dobbeltpress.

Det er presset som er problemet, ikke kakene. Jeg ønsker meg en verden der kvinner og menn som bor sammen blir sett på som jevnt ansvarlige for hjemmene sine, ungene sine, maten sin.

Vi (kjønn tilside) kan begynne med å observere hva vi tenker neste gang vi kommer hjem til et heteropar som har det litt mer (eller litt mindre) rotete enn vi sjøl har det. Holder vi også noen ansvarlig, har vi også antakelser? Vi kan begynne med å utfordre det når noen snakker som om det er kvinner som automatisk har ansvaret for hybelkaninene. Vi kan reagere når folk har rare antakelser om menn som tar ut pappaperm ut over det de må. Vi kan si fra når vi ser presset utøvd. Vi kan la være å utøve det, vi kan være en motvekt.

Vi er ikke fri fra kulturen vår, men vi har vår hverdagslige påvirkningskraft.